Relasjonsledelse

Ingen er så sårbar som oljenasjonen Norge med alle platformene. Derfor haster det med å komme i gang med nye former for sikkerhetsopplæring. Det skriver Jan Spurkeland, bedriftsrådgiver med erfaring fra oljeindustrien.

vi feilbehandlinger med fare for menneskeliv. Sikkerhet er ikke internalisert hos mennesker som handler feil. Handlingsmønsteret er ikke koblet til følelsesapparatet. Derfor overstyrer tankene ofte det som prosedyrene sier. Mange vet hva som er rett, men de mangler den indre varsellampen som slår alarm. Sikkerhet må flyttes fra hodet til hjertet.

Alle oljeselskapene vet at de står overfor en kjempemessig utfordring innen HMS. De finner fremdeles ikke de rette svarene på denne utfordringen.

Flere sikkerhetskonferanser og forelesninger hjelper lite. Flere prosedyrer og tekniske installasjoner har begrenset verdi. Hvordan kan holdningene endres hos mennesker som skal praktisere sikker operasjon av oljeanlegg? Svaret er en pedagogisk-psykologisk utfordring som krever nøye gjennomtenkning.

Mellom annet må ansvarlige selskaper forsikre seg om at den relasjonelle kvaliteten i miljøet er ivaretatt. Relasjonell likegyldighet er en risiko.

Mennesker som ikke føler tilhørighet og omsorg vil utvikle relasjonell likegyldighet. Holdninger hos slike personer kan lett bli at de ikke tar kollektivt sikkerhetsansvar. Hvordan kan mennesker lære å kjenne ansvar i relasjonelt samspill med kolleger? Hvordan kan mennesker opptre som sikkerhetsgarantister for hverandre? Disse spørsmålene er noe av det som mange selskaper strever med. Slike utfordringer løses ikke ved "katetertiltak".

Emosjonell læring foregår ikke på undervisnings- rom i et trygt kaffidrikkende studiemiljø. Dette handler om å flytte pedagogiske grenser. Det gjør en ikke ved tradisjonell HMS-opplæring.

En må starte med ledernes emosjonelle læringsbehov. De må vite og oppleve hva en mener med det nye nivået for sikkerhetstrening. Deretter må samtlige offshoreansatte få del i det samme engasjementet. Hver eneste ansatt i et operasjonsområde må bli berørt av denne nivåhevingen. Treningsøktene kan ikke tilrettelegges av tradisjonsbundne opplæringsledere. En må langt utenfor selskapenes interne kompetanse for å finne pedagogisk-metodiske løsninger. Dette er ikke ingeniørsvar. Det er kanskje heller ikke psykologsvar. Det er noe som krever nytenkning innen HMS, og som Norge har mulighet til å finne bedre svar på enn mange andre.

Vi har utfordringene oppi fjæresteinene hos oss. Vi vet hva som gikk galt i vår historie. Vi mangler ikke rapporter om hendelser som forteller om menneskelig svikt. Våre oljeselskaper forsøker å gi sine ansatte et intrykk av at det er trygt å jobbe der ute på et lite skjelett av stål og betong. Alle som har sitt arbeid eller sine kjære offshore frykter noe annet. Katastrofen forårsaket av sikkerhetssvikt på installasjonen eller påvirkning fra ytre forhold.

Og vi bygger på en solid plattform av kunnskap og tradisjon. Ingen nasjon i verden kan sies å ha bedre sikkerhetsrutiner og prosedyrer enn norske selskaper.

Men ingen nasjon er så sårbar for en knekk på dette området. Derfor haster det med å komme i gang. En katastrofe er dyr og tung læring. Forsvar mot sabotasjer og terroraksjoner er en vanskelig oppgave. Men det oljeselskapene selv kan forhindre er en overkommelig oppgave. Det handler om å gi prioritet til HMS-utvikling. Da skal en ikke dosere mer medisin av det en allerede har gitt, men lete etter nye, kurerende og effektive tiltak.

Engasjement vekkes ved trening som går under huden på folk. Ny bevissthet oppnås ved opplevelser som setter spor. De indre grensene i et menneske må flyttes for at holdninger endres. Det kan skje over natten når dramatiske ting hender. Det kan ta år om tradisjonelle virkemidler blir brukt. Det kan faktisk hende at noen beskytter seg hele livet fra å kjenne engasjementet. Holdningsskapende sikkerhetsarbeid er mangelvare i dag. Det meste som gjøres berører kun vårt intellekt. Vi får høre hva som er korrekt atferd, men ingen bryr seg om vi kjenner engasjementet. Ikke før noen går i fella. Da pekes det på den manglende sikkerhetsbevisstheten hos enkeltmennesker. Vi trenger nye treningsstudioer og nye metoder for holdningsskapende trening.
Vi trenger nye trenere som vet noe om læring og menneskelig motstand i læringsprosesser. Individet må ansvarliggjøres langt sterkere enn tilfellet er i dag. Arbeidsfellesskapet må ansvarliggjøres på en helt annen måte enn det føles nå.

En hel verden gjennomgår en bratt lærekurve på sikkerhet. Aldri har mennesker over hele kloden fått så direkte opplevelse av grusomme terroraksjoner med påfølgende mental bråvåkning. Vi blir vitne til globale statlige holdningsendringer og gjennomgripende personlige endringsprosesser.

11. september våknet vi opp til en ny sikkerhetsrealitet og bevissthet. Ved flyulykken i Milano ble sikkerheten igjen satt på dagsordenen. Ingen kan unngå å kjenne den emosjonelle virkningen av hendelsene i USA. Synet av supermaktens sårbarhet brente seg fast på netthinnen til alle som så bildene. Holdningsendringer er denne gangen et rsultat av raske koblinger mellom følelser og fakta. I slike dramatiske situasjoner forandres våre holdninger like fort som det tar å oppfatte alvoret i hendelsene. I timene etterpå hadde vi ny og annerledes forståelse av en farlig verden.

Konsekvensene lar seg observere. Nye sikkerhetsrutiner og kontrollaktiviteter merkes over hele verden i dagene etter hendelsen. Mennesker på reise ser seg om blant sitt reisefølge med ny fryktblandet innsikt. Hva kan være potensielle risikofaktorer? Hvem kan være potensielle flykaprere? Våre egne myndigheter betrakter Norge som mål for terror. Våre oljeinstallasjoner nevnes som utsatte angrepssteder. Oljeindustrien er sårbar for Norge som nasjon. Den er bærer av hele vår moderne økonomiske suksess og velferd. Har vi insett hva et større uhell eller angrep på våre offshoreinstallasjoner vil medføre?

Våre oljeselskaper forsøker å gi sine ansatte et intrykk av at det er trygt å jobbe der ute på et lite skjelett av stål og betong. Alle som har sitt arbeid eller sine kjære i offshoresektoren frykter noe annet: Katastrofen forårsaket av sikkerhetssvikt på installasjonen eller påvirkning fra ytre hold. Selskapene og myndighetene har lagt stort arbeid ned for å gjøre oppholdet på våre installasjoner trygt. Mye prosedyrebasert sikkerhet er etablert i løpet av vår korte oljehistorie. Mye teknisk sikkerhet er installert for å gi menneskene en følelse av trygghet. Noe trening er pålagt og gjennomført for å kvalifisere ansatte til å mestre krisesituasjoner. Men i senere tid er treningsarbeidet blitt redusert til fordel for interaktive dataprogrammer med lavere læringseffekt. Systematisk sikkerhetsarbeid er blitt utsatt for økonomiske sparetiltak. Mange mener at norsk sikkerhetsarbeid er i ferd med å slå alvorlige sprekker.

Det er på høy tid å legge en ny dimensjon til sikkerhetsarbeidet for offshorepersonell. Den må baseres på moderne teoretisk kunnskap om læring som virker. Slik læring kan gjerne benevnes som "emosjonell læring". Den har et sterkt element av realistisk opplevelse i seg og må tilrettelegges av høyt kvalifiserte trenere.

Læringslaboratorier for holdningsendringer er nødvendige om vi skal flytte grenser innen HMS. Vi må ikke vente til katastrofen viser oss hva vi skulle ha trent på. Vi har ferske erfaringer på noen områder. Det er nok å nevne "Sleipner"-ulykken. Katastrofelæringen er dyr og full av sorg. Slik er det også med læringen etter hendelsene i New York og Washington.

Vi må ikke tillate at våre svært risikoutsatte havinstallasjoner blir vår nye arena for katastrofelæring.
En god definisjon på læring er: Varig endring av atferd. Når det gjelder sikkerhet i oljebransjen handler dette om å flytte læringen fra det intellektuelle nivået og opp til det emosjonelle.

Kunnskap om sikkerhet er ikke noen garanti for rette handlinger. Våre oljeledere har tydeligvis ikke fullt ut forstått de psykologiske aspektene ved læring. De lever ennå i den villfarelse at læring er tilførsel av kunnskap iblandet noen øvelser. Slik opplæring er høyst mangelfull. Koblingen mellom intellekt og emosjon gir større garanti for rette handlinger. Det betyr at det følelsesmessige sikkerhetsansvaret må aktiveres.

I dag er det ikke slik. Mye HMS-arbeid gjenstår. Status i dag er trolig dette:
Det intellektuelle ansvaret er aktivert gjennom uttalige doseringer med opplæring. På spørsmål om hva som er viktigst, har alle oljearbeidere nok kunnskap til å svare "sikkerhet først". I praksis kan det skje annerledes. Da får