| Hastverksmennesket – et scannende vesen Aldri før har arbeidstempo og effektivitet blitt mer poengtert som verdier i næringsliv og offentlig virksomhet. Hjul ruller fortere , informasjon fosser som vårløsninger ut av skjermer og media - og stakkars mennesket springer mer. Vi drives av dette. Ut av naturlig tempo og aksepterer å leve som om vi hadde en bråtebrann i hælene. Dagen skal bringe mer enn planlagt. Uken blir en konkurranse om oppnådde resultater. Måneden avgjør om virksomheten overlever. Alt blir kortsiktig. Perspektiv og langsiktighet uteblir – også for enkeltmennesket.Dagens mål om ”alle steders – og tiders tilgjengelighet” gjør oss til slaver av mobiltelefonen og bærbar pc. Nylig besøkte jeg et ungt par for en samtale. De måtte overtales til å slå av TV-apparatet. Kvinnen satt med en dårlig skjult mobiltelefon i høyrehånden under hele samtalen. Stadig kikket hun på displayet etter tekstmeldinger. Samtalen gikk i stå – simpelthen fordi oppmerksomheten sviktet totalt. Observasjon over lang tid av denne kvinnen gjør meg sikker i en sak: Hun har mistet evnen til å delta i en god samtale. Overfladiskheten er det dominerende i kommunikasjonsmønsteret hennes. I kontaktsøking på flere kanaler samtidig , mister du det meste. Mennesker som tror de kan lese avis, se på TV og snakke med barna samtidig , mister alt de foretar seg. De vil trolig selv hevde at de registrerer mye. Men alt foregår kognitivt på laveste oppmerksomhetsnivå. De er scannende mennesker uten dybdekontakt. På mine seminarer legger jeg ned forbud mot mobilbruk. Jeg ser at noen deltakere får nervøse rykninger og irritasjoner over dette brutale kontaktbruddet. Derfor sier jeg også at hvis noen vil forhandle seg fram til spesialavtaler på grunn av helseårsaker eller sykdom i nær familie, kan jeg gjøre unntak. Det har ennå ikke hendt. Jeg vil heller ikke se en avslått mobiltelefon mens jeg foreleser. Jeg ønsker en dypere kontakt enn det et scannende menneske kan prestere. Grunnen til forbudet er tosidig: Deltakere med mobiltelefon er bare delvis mentalt tilstede.- og jeg blir uinspirert av synet og mister energi. Til sammen blir opplevelsen svært redusert for begge parter. Der mennesker møtes, handler det oftest om å gjøre hverandre gode. Hvem kan bli god mottaker og medspiller når forstyrrelsene roper høyt i rommet? Hvem kan bli god leverandør når en mangler mottakere? Den moderne leder vil hevde at alle kanaler må stå åpne hele tiden. Dette er trolig vår tids største misforståelse. Naturen har satt begrensninger for vår oppmerksomhets kapasitet. Det har alltid vært slik og vil alltid bli slik. Mentale dybdedykk krever full mental kapasitet. Det scannende mennesket kommer til kort i kontakt med andre mennesker. Relasjoner gis aldri tid til å bygges. Dypere kontakt oppstår sjelden. Kreative prosesser uteblir. Refleksjonstid kuttes. Læring lider. Det scannende mennesket holder oversikt, men lærer lite. Rastløshet og fart overstyrer mening og dybde. Kvantitet overstyrer kvalitet. Nylig var jeg coach for et team som står for en tosifret milliardinntekt. De to yngste i teamet kom en dag med sine bærbare pc( personal confusion?) til teamets ukemøte. Møtet hadde en svær agenda med krevende strategiske og økonomiske saker. De to hadde sikkert ærlige hensikter og ville være både på nettet og på møtet samtidig. Dessuten ville de skrive , lese (også mail)og kommunisere verbalt med sine kollegaer. Alt ble halvhjertet. De oppnådde øyeblikkets oversikt – men de mistet øyeblikkets engasjement og deltagelse. De to var de minst mentalt tilstedeværende i møtet. Ofte hadde de ikke øyekontakt med sine kollegaer. Ofte var de inne i sine mailer og i kontakt med mennesker langt utenfor møterommets vegger. Bidragene deres i møtet var tydelig dårligere enn hos de andre. Etter møtet spurte jeg om opplevelsen av forstyrrende elementer i møtet. Alle hadde merket seg de to med andre agendaer. Det hadde forårsaket irritasjon og tap av energi hos samltige andre teammedlemmer. Ord som utmeldelse og uoppmerksomhet ble brukt om denne atferden. Trolig er manglende øyekontakt noe av det verste en kan oppleve fra mennesker som befinner seg i samme rom. Når en i tillegg driver med aktiviteter som understreker det mentale fraværet , kan det ødelegge hele møtets konsentrasjon. I neste møte jeg coachet var all ”personal confusion” borte. Vi må rydde ro for å oppnå kontakt. Vi må innse at det scannende mennesket ikke kan utføre en mentalt krevende oppgave samtidig. Owe Wikstrøm har levert et sterkt bidrag til ettertanke. Han skrev boka ”Leve Langsomheten” for å minne oss på faren for å gå i scanningfella. Utbrenthet og stress ligger på lur bak hvert hjørne. Han sier: ”Det er slitsomt å trå vannet for å slippe å føle på sin eksistensielle hjemløshet”. Enn om dere slenger et teppe over TV-en en ukes tid? Lar mobiltelefonen gå tom for strøm noen dager ? Bevisst miste passordet til din personal computer? Lese færre aviser og la en bok lede deg innover i deg selv. Du er ennå et levende menneske som har mulighet til å oppnå mellommenneskelig kontakt , nyte natur og velge egen frigjøring fra tilgjengelighetens plager. Jan Spurkeland |
