| De vanskelige ordene Noen ord er sjeldnere brukt enn andre. Det hevdes at ordene unnskyld, om forlatelse og takk er lite brukt. De er underrepresenterte i vår dagligtale. Er det slik at de fremkaller en nederlagsfølelse? Eller at de reduserer vår egen status? Eller at de berører noe ved vår stolthet? Eller at de hever verdien av et annet menneske på vår egen bekostning? Det kan i alle fall se ut for at disse ordene ikke blir lett tilgjengelige når følelser styrer vårt språk.Kona kom nettopp hjem etter en større dugnadsinnsats en hel lørdag. Arbeidet bestod av å lage mat og servere en gruppe på 80 tilreisende husflidkvinner fra andre deler av landet. De spiste og drakk i timevis, mens de oppvartende vertene sprang beina av seg for å tilfredsstille sine gjester. Mens vertene stod på kjøkkenet og vasket opp etter måltidene, var det tre av de åtti som stakk hodet inn og takket for et fortreffelig måltid. 3/80- deler av forsamlingen hadde tilgang til sin takknemlighetsfølelse. De andre 77 var lykkelige mette, men frakoblet sin takknemlighet – eller de manglet evne til å uttrykke det. Selvfølgeligheten ved å motta tjenester i vårt servicesamfunn har gjort noe med vår registreringsevne. Tilgang til egen takknemlighet Trening i takknemlighet startes ofte tidlig av bevisste foreldre eller andre foresatte. Takk for maten, takk for gaver og lignende er en del av vår oppdragelse. Men det kan se ut til at vi ikke automatiseres på dette området. Det må være at selve handlingen knyttes til en følelse av underkastelse eller i det minste en følelse av å komme i en form for relasjonell ubalanse. Den takknemlige bekrefter sin gjeld til mottakeren. Vi er ikke like flinke til å se verdien av å gi oppmerksomhet og anerkjennelse til en som fortjener det. Leverandøren av takknemlighet får minst like mye igjen som mottakeren. Følelsen av å være god, omtenksom og vennlig er gevinsten på giversiden. Den takknemlige kan se seg selv som et anerkjennende menneske, samtidig som oppmerksomheten og gaven rettes til den andre. De som har oppdaget egennytten av sin uttalte takknemlighet, vil ha lettere tilgang til denne ferdigheten – og følelsen. Det er nemlig to trinn i denne treningen, det intellektuelle nivået og det emosjonelle nivået. Det intellektuelle nivået er en ren tankeprosess som kobles til i den rette situasjonen. Den er pliktstyrt, frasepreget og utløses gjerne av et sanseinntrykk. Atskillig vanskeligere er det å føle takknemlighet og deretter levere et ekte emosjonelt uttrykk. Dette nivået er den egentlige takknemligheten og sitter mye dypere i både leverandør og mottaker. Den oppriktige takknemligheten gjør inntrykk og får større virkning i det relasjonelle forholdet. Mennesker med lett tilgang til egen emosjonell takknemlighet kan bli relasjonelt mye dyktigere enn de intellektuelt pregede leverandørene. Det er likevel viktig å anerkjenne den intellektuelle takknemligheten som et trinn på veien. Den er ikke falsk og har sin funksjon i mange av livets takkesituasjoner. Tilgang til egen tilgivelse Tilgivelsen er en større og mer krevende mental prosess. Den starter med erkjennelsen av å ha blitt såret eller vanæret av et annet menneske. Tilgivelsen kjemper alltid en kamp med sin motpart, behovet for å gjengjelde eller gå til en eller annen form for mottiltak. Den trigger rettferdighetsfølelser som ofte vil søke å skape balanse i regnskapet mellom mennesker. Tilgivelsestanken vekker også behov for avstand og isolasjon fra den som har skapt sårheten. Derfor har tilgivelse en svært trang fødsel og må ofte melde pass før den får en sjanse. Den må kjempe seg gjennom en urskog av motstand fram til en eventuell mulighet. Følelser av å tape, la seg trampe på, underkaste seg, glemme trakasseringer og legge vonde episoder bak seg kan ikke uten videre sies å være enkle mentale prosesser. Sterke kognitive mentale krefter må ofte settes inn mot det emosjonelle berget av motstand. Tilgang til tilgivelse synes å være en overmenneskelig prosess. Nelson Mandela klarte det. Etterkrigs-Norge klarte det ikke. Tysker-jenter og tyskerbarn må ennå unngjelde for nordmenns manglende evne til tilgang til tilgivelse. Enkeltmennesket klarer det sjelden. Kunsten består i å se på gevinsten en selv får ved å tilgi. Belønningen er en seier over hatet, gjengjeldelsestrangen, alle ubehagelighetene ved å være fylt av motstand og det å alltid ha en relasjonell ubalanse som tærer på trivselen. Fornuften i å tilgi er å komme på offensiven og mestre egen framtid. Fortidens sår hemmer egen framtidsmestring. En intellektuell tilgivelse er atter en gang første trinn i prosessen. Den kan hjelpe en videre mot en emosjonell tilgivelse. Men den emosjonelle tilgivelsen sitter langt inne og må jobbes grundig med på det indre planet. Å bli ferdig med skuffelser og mellommenneskelige sår krever sterk mental kapasitet. Uttrykk som unnskyld og om forlatelse er bare et første signal på at tilgivelsen er på vei. Det er i alle fall et intellektuelt førstesteg på en lang mental bearbeidelse. Jan Spurkeland |
