| Vårt umettelige medieforbruk Ulike medier tar mer og mer av vår tilmålte tid. Familiefolk dras inn i mediers verden uten begrensninger og uten at de synes å gjøre motstand. En familiefar med 3 barn kan gjerne bruke hele døgnets våkentid på ulike medier, mens mora nøyer seg med noen færre timer. Det totale forbruket av medietid har økt dramatisk de siste ti årene og ser ikke ut til å ha funnet sitt endelige høydepunkt. Konsumet bare stiger hos barn og unge og nå styrer skolen dem i tillegg inn på det samme med It’s learning. Internett har vokst fra 10-20 % av voksne brukere for 10 år siden til ca 70 % i dag. Vår totale disponible tid er snart brukt opp. Vi sitter igjen i vår godstol med hodet fullt av alt som er utenfor vår familie og utenfor vår påvirkning. Vi er mentalt koblet til en tankeløs passiviserende tilværelse med appetitt på enda mer.Prisen vi betaler Døgnet har ikke fått flere timer de siste ti årene og Vårherre har ingen planer om å endre hastigheten på jordrotasjonen. Han gir oss heller ikke reduksjon i kroppens rytmiske hviletid. Ergo må vi fordele tildelt tid på alt vi vil og må klare i et 24 timers opplegg. Noen omkring oss har mistet samværstid, og noen nær oss har fått samtaletiden dramatisk redusert. Vi lukkes mer og mer inne i vårt indre konsumlager. PC-ene åpnes ved morgengry og lukkes kanskje av familiens siste sengevandrer. Oppmerksomheten mot nyheter drar oss inn i ulike media mellom 20 og 50 ganger i vår våkne tid av døgnet. Vi repeterer audiovisuelt til det kjedsommelige dagens nyheter fra inn- og utland med en meningsløs frekvens. Tanker om å redigere vårt eget forbruk har ikke streifet oss. Selv om Vårherre ikke har tatt fra oss vår egen vilje, kan det se ut som at den sløves. Ungdom i Japan klarer å forbruke 38 timer pr. døgn ved å multitaske flere medier samtidig. Hvis min ungdoms psykologiprofessor fremdeles har rett, har vi kun en oppfatningskanal tilgjengelig til enhver tid. Det betyr at vår evne til å svitsje mellom ulike informasjonskilder og konsumere flere inntrykk i samtidighet har økt i senere år. Vi har lært å skanne alt vi kommer over uten å bearbeide noe som helst. Refleksjonstid og mental interpersonlig reaksjonsbehov fjernes til fordel for mer input. Læring kan utebli av flere årsaker. Mengden er for stor og bearbeidingen droppes. Hele informasjonsberget fra dagens mediekonsum flyttes direkte over i hjernens utilgjengelige bossarkiv. Omtrent som vårt fordøyelsessystem kvitter seg med avfallet før neste døgn. Bare med den forskjellen at noe verdifullt blir igjen til kroppens drift. Kanskje klarer unge hjerner å skille ut det varig verdifulle? Vi kan ikke utelukke at hjernens funksjon endres og dreies mot et mer altomfattende oversiktsbehov med økende korttidslagerkapasitet. Men kroppens bevegelsesbehov og naturopplevelser må vike for all denne tidsbruken. Vi limes til sitte- og liggestillinger like ofte som vi er inne i medieverdenen. Vi kan ikke bruke våre skaperbehov og våre dialogevner like godt om vi alltid skal kombinere det med multitasking. Noe og noen blir diskriminerte og må vente mens vi svitsjer på og av. Denne åndsfraværenheten merkes og svekker vår mellommenneskelige kontakt. Barn og samboere snakker for tomme hoder og blikk - og døve ører. De utvikler det vi kan kalle for relasjonell døvhet- som betyr at de gjenkjenner stemmer, men hører ikke innholdet. Konsekvensene kan bli langt fremskreden irritasjon med tilhørende svekkelse av relasjonen. Det er fremdeles slik at ignorering fremkaller irritasjon i nære relasjoner. Er vi villige til å redigere? Mediespekulanter forer og lokker oss med stadig flere valg. Kan vi forestille oss at vi blir vår egen redaktør? Hvordan ser vårt ukesregnskap ut på alt vi vil oppleve og ønsker å tilfredsstille? Hvilke støyskjermer går det an å sette opp i våre liv? Hvem ønsker vi å bruke mer tid sammen med? Hvem venter på vårt nærvær? Siste uken har jeg tilbrakt sammen med en av mine yngste barnebarn- dag og natt med en toåring. Lek og latter, gråt og behovstilfredsstillelse på alle fronter. Han har ingen behov for medier og vil gjerne dra meg ut i naturen og oppleve alt annet enn andre moderne mennesker. Helt til han sovner mellom hendene mine i naturlig tilfredshet av gode aktiviteter. Støtt finner han på nye utfordringer. Til slutt fikk han meg til å løpe rundt huset både foran og bak han- runde etter runde i et ustoppelig langdistanseløp. Min tilfredsstillelse går på kontaktkvaliteten vi oppnådde disse dagene. Vel anvendt tid. Jeg savner fremdeles ingen ting av mitt gamle mediebehov. Jan Spurkeland |
