| Om hver og en slår sin vesle plen Mange har ansvar for et lite stykke Norge. De fleste skjøtter sitt ansvar med stor iver og snauklipt matte hele sommerhalvåret. Selv når våren ankommer et par uker tidligere enn før, er de like arbeidsvillige og velutstyrte med selvgående og stadig mer avansert barberingsmaskin. Om den globale oppvarmingen fortsetter, vil de ikke få en ukes pause hele året. Mange motiv driver mennesker ut på plenen. Noen snobbete og andre mer kulturinspirerte.Jeg kjenner en leder som i sin velmaktstid alltid hadde ett hovedfokus: ”Orden i tunet”. Dette var det overordnete lederperspektivet som skapte mye mer enn en kunne tro. Når han la vekt på den synlige ordenssituasjonen omkring seg, var mye av jobben hans gjort. Om vi trekker hovedperspektivet ut i flere delperspektiv får vi en serie konsekvenser: HMS Han mente at orden skaper helse, miljø og sikkerhet i et arbeidsmiljø. Dermed går skadefrekvensen ned og folk opplever ikke uante snublerier og sleipe underlag. I et ordenstun har alt sin plass og skal finnes fort. Spillereglene er kjente for tunfolket og ledelse handler ikke lenger om fredagsvask, vårpuss og skippertak. Trivsel består mellom annet av kollektiv respekt for den regulerende kraften i orden. Mer glede og mindre irritasjon Gleden ved å oppleve oversikt, ryddighet og forutsigbarhet gjør at sinnet får tilført positiv energi. Arbeidsplassen blir en hage og ikke en skrotsump. Hver dag kan startes med et tilfreds blikk på gårsdagens avslutning. Følelsen av å ”være inne i selve ordensparken” gjør oss trygge og målorienterte. Vi heftes ikke av irriterende kaos og uavsluttet hverdag. Mennesker med ulik sans for orden kan unngå mang en konflikt om de kan inngå en fredsavtale på orden. Sinnets helse Det slår meg at mange kloke mennesker ender opp i håpløshetens uoversiktlige fysiske og mentale rot. Like kaotisk som bondens vrakmuseum av gamle rustbelagte ploger og hesteutstyr, ser ofte kontorer ut til å inneholde de tusen dagers ubehandlede papirbunker. Jeg minnes kontormøter der jeg måtte reise meg for å få øyekontakt med kontorets disponent. Nesten uten unntakelse er papirbunkene et tydelig språk for sinnets resignasjon. En professor hadde en gang stablet alle stolene fulle av verdifulle bøker og verneverdige skriv slik at gjestene hans måtte stå. Vi omtaler ofte dette - ikke helt uvanlige fenomenet- som behov for kontroll og oversikt. Gjerne fordi eieren legger all sin energi i å holde oversikt i rotet. Enhver forflytning skaper angst og usikkerhet. Vaske-og ryddehjelper oppfattes som sabotører og fiender. Livets papirmessige mangfoldighet og omgivelsens komplette uorden skaper trygghet i det forvirrede sinn. Det indre landskapet avspeiler det ytre. La oss dvele litt mer ved det ytre og observerbare. På lokalt nivå En tur gjennom bygdesamfunn gir oss fort et inntrykk av ordensfokuset – eller det motsatte. Norske gardsbruk er under avvikling og sjansen for at kaos overtar er overhengende. Om ikke det lønner seg å holde bøen rein, vil mange gi opp å rydde gammelt kulturlandskap. Skogen er en uovervinnelig motstander om ikke bonden får forståelse fra myndighetene. Falleferdige driftsbygninger og krasafarne steingarder taler sitt tydelige språk. Den siste generasjonen bønder bruker ennå noen kroner av attåtnæringen(som for lengst er blitt hovednæring) sin til å male og vedlikeholde. Neste generasjon vil ikke ofre en krone på ulønnsomme investeringer i skrinn jord. Las Vegas er bare en dagsreise unna. Noen optimister setter sin lit til villsauens nøysomhet – som om den kan ta ansvar for norsk kulturlandskap. Fjordårets bønder averterer avlingen sin uten særlig interesserte kjøpere. Det gjør de ikke flere ganger. Siste slåtten er overstått. På nasjonalt nivå Skogen innelukker våre riksveier. Vi får en følelse av å reise gjennom allèer og korridorer av lauvskog og planteskog. Utsikten forsvant med manglende forståelse for naturorden og pleie av statens eiendom. Vi er kun et folk med effektivitetsbehov. Våre estetiske behov kan finne tilfredsstillelse i andre omgivelser. Staten slår ikke sin plen uten at våkne politikere tar fram sine pengemaskiner og gyver løs på norsk utsiktslandskap. Turistene vil om kort tid ikke oppleve Norge uten å komme sjøveien,luftveien eller reise over snaufjellet. Riksveiene er for lengst lukkede trasèer og kan like gjerne erstattes av mer effektive tunneller. De er kortere enn allègatene og irriterer ikke reisende med glimt av sol og sjø. Kunne vi gjort noen pilotordensprosjekter med statlig styring og bevilgning ? Enn om fire-fem norske kommuner fikk ryddet sine ”plener” og skapt et oversiktlig landskapsmiljø? Kommuner der veiene var estetiske opplevelser og dyrkede marker var åpne og velholdte. Deretter kunne vi fått en nasjonal plan for å avduke og gjenskape et unikt landskap - like pent som hvermannsens plen. Jan Spurkeland |
