| Besteforeldre - en sterk ressurs Et uutnyttet potensialeDen eldre generasjonen vokser i antall og i ressursstyrke. De representerer et mindre og mindre utnyttet potensiale i samfunnet vårt. For det første har de en restarbeidsevne som overgår alt tidligere generasjoner har hatt. Videre har de en økonomi som svulmer i banker og verdiplasseringer. De representerer nå etter hvert den første pensjonerte datagenerasjonen med moderne oppgradert kompetanse. Med alt dette arsenalet av muligheter og midler, setter de seg på et kjøpesenter eller på en sydens sandstrand og glaner ut i luften. Avskrevet og avmaktdeprimerte. Med økende hypokondertendenser og en sløvende drøm om å nyte sin pensjon. Med unntak av Olav Thon og Kåre Willoch. Rolleendring Og barna deres og barnebarna lar dem dekadensieres fordi besteforeldre alltid har satt seg i godstolen og gradvis blitt frakoblet og forkalket. Men besteforeldrerollen fra tidligere tider er ikke akseptabel lenger – den duger ikke i et moderne velferdssamfunn. Den er like misforstått og meningsløs som alt de foretar seg i kjedsomhetens evige vandringer. Uten å fornærme mange mener jeg at Norge har et berg av arbeidsevner sittende på reservebenken. Med et arbeidsmarked som skriker etter mer kapasitet, går en voksende eldregenerasjon rundt og sysselsetter seg med ”verdiløse” dager. De trenger – og arbeidsmarkedet trenger - en mental snuoperasjon. Vi pensjonerer flere og flere 58-åringer og 62- åringer. Disse setter seg på formuehauene sine og kjenner seg utdaterte. De kan bli mentalt og fysisk syke av mindre nederlag enn som så. Økonomisk velstandselite Om besteforeldregenerasjonen hadde bestemt seg for å drive alle kulturaktiviteter for barnebarna og finansiere alle kulturhus i hele Norge hadde det knapt merkes på deres økonomi. De kan avlaste småbarnsforeldre i tusenvis av gjøremål og assistere den hardt arbeidende foreldregenerasjonen slik at belastningen ikke blir totalt skeivfordelt. Unge foreldre makter ikke å leve opp til alle dagens rolleforventninger, mens deres luksusforeldre driver vinsmakende dank på en palmestrand. Hadde denne velstandseliten organisert seg i økonomiske samfunnsnyttige investeringsblokker, kunne hele Norge fått en meningsfull og målrettet utvikling som stat og kommune bare kan drømme om. Vi trenger ikke se på nedslitte skoler og ustelte lekeplasser når pengene finnes i Onkel Skrue -binger på annethvert tun. Når mennesker forlater livet med millionformuer ”under sengen” har de forsømt seg kraftig i et land der unge fremdeles mangler kulturtilbud! En kulturfond av overskuddmidler fra de eldre hadde gjort noe annet for Norge enn de triste arverettsakene og familiefeidene de nå etterlater seg. Det nære først Forståelsen for denne ressurskapasiteten må starte med eget liv. Om hver bestefar og bestemor analyserer sine bidrag til egne barnebarn, ville det trolig vise seg at mye mangler. Det er lett å registrere besteforeldres fravær i skole og barnehagesituasjoner. Det er enkelt å registrere besteforeldres fravær på fotballkamper og andre kulturarrangement. Det er tilsvarende lett å registrere foreldres uoverkommelige strev for å transportere og følge sine barns utviklingsaktiviteter. En hel generasjons ressurspersoner mangler bokstavelig talt på sidelinjen der daglig innsats trengs. Enn om barnebarna sjøl kunne mobilisere den passiviserte besteforeldregenerasjonen? Få dem bort fra TV-slaveriet og ut på arenaer der erfaringer, hender, oppmuntring, motivasjon og hjelp er nødvendig hver dag? Hvilke muligheter til kontakt, relasjonsutvikling og varig kjærlighet ligger det i å støtte egne og andres barnebarn? Hvilken kompensasjon for forsømt foreldreansvar ligger det i å gi noe til neste generasjon? Et årelangt fravær i egne barns oppvekst kan langt på vei kompenseres med et målbevisst nærvær for barnebarna. Oppmuntringen Dessertgenerasjonen trenger alt fra et spark i utløseren for dårlig samvittighet til praktisk hjelp til vekking. Men mest av alt trenger de en omveltning inne i eget hode. De må endre mentale modeller og holdninger. De har ikke bruk for sine overskuddspenger! De har ikke godt av å fysisk rotne på rot som gamle eiketrær. De har en unik sjanse til å bli emosjonelt verdifulle for egne barnebarn. Men de trenger nok mye oppvåkningshjelp for å starte på noe av livets mest meningsfulle etappe. Barnebarna sjøl er trolig de viktigste vekkerne. Småbarnsforeldre burde oppmuntre til engasjement. Samfunnet kunne tilrettelegge for besteforeldreinnsats langt mer enn det gjøres. Det ville lønne seg for stat og kommune å gi oppmuntring og kanskje tilskudd til etablering av dugnadsinitiativ og organiserte seniorgrupper. Hvilke sponsormuligheter ligger det i å la besteforeldre finansiere og utvikle kulturell virksomhet i alle kommuner i Norge? En mektig organisasjon Se for deg en ideell nasjonal organisasjon av alle norske seniormennesker med makt og midler til å påvirke like mye som den norske stat. De bygger skoler, universiteter, sykehus og gjør at kulturen har levelige vilkår. De sponser gode formål like raust som vi ser eksempel på hos enkelte (les Trond Mohn) besteforeldre. Det kollektive målbevisste besteforeldreskapet rager langt over hva vi aner er mulig. Jan Spurkeland |
