| Det visjonsfattige landet ”Det norske hus” er vår tids eneste eksempel på tilløp til visjonstenkning fra våre politikere. Huset ramlet sammen lenge før tanken var ferdigtenkt, og visjonæren diltet slukøret i skjul. Siden har janteloven og journalistredselen hindret nye tilløp. Det kan virke som om Jens og de andre unngår å tenke spenstige tanker i redsel for å bli offer for mediadiktaturet.Utgangspunktet vårt er unikt: En midlertidig økonomisk velstandssitusjon I stedet for å bruke vår oljerikdom til å bygge ut et effektivt og velfungerende samfunn, setter politikerne penger på bok for å sikre et par generasjoners pensjonister noen ekstra kroner. Et mer fantasiløst og tankeløst prosjekt skal en lete lenge etter. Når pengene dessuten settes i arbeid for utlendinger som vet å utnytte vår tankeløshet, blir pengebingen et eksempel på dårskap og misforstått forsiktighet. Reflektoriet og fabulatoriet mangler Det er mulig at Soria Moria var en nødvendig start, men siden har framtidstankene forlatt hele vår politikerelite. De mangler det tenkerommet som ledere (og egentlig alle mennesker) alltid trenger – et REFLEKTORIUM og et FABULATORIUM for fremtiden. Politiske ledere må tenke i hundre- og tusenårsperspektiv, vi andre kan nøye oss med mindre. Men alle må bære et ansvar for fremtidens Norge. Det kan se ut som om våre politikere har et fireårsperspektiv – og dermed mister muligheten til å styre etter en langsiktig kurs. Et kort tur inni Reflektoriet kunne ha åpnet noen visjoner som satte varige spor etter ”Onkel Skrue perioden” i Norgeshistorien. Her er noen av mulighetene som ligger helt oppi dagen: Bygg et veinett for de neste tusen årene: Gi en sjuåring et Norgeskart i pappmasjè og be han lage et effektivt veinett for dette fjellandet. Han hadde garantert laget et vei- og togsystem inni fjellet, med rette strekninger og tekniske løsninger for problemfri transport. To- og firefelts tunneller er ingen hindring for en sjuåring med pappmasje og frie tanker til disposisjon. Han hadde dessuten gledet seg ubegrenset, heftig og begeistret av muligheten av å unngå is, kulde og ytre hindrende topografi. Vi har trolig en enestående historisk sjanse til å bygge ut et vei- og transportsystem for de neste tusen årene. Men vi mangler mot og visjoner – pengene står på bok og råtner. Slike tanker er erstattet av et puslete veibudsjett som er museumsverdig – slik våre veier også er. Ikke det - at vi ikke trenger terrengveier (les naturstier) til turister og naturelskere, men effektiv transport går ikke sammen med naturopplevelser. Fjellet er vårt særpreg – her ligger grunnlaget for fremtidens transportnett. La ingeniørene ta seg ut – med sjuåringens grenseløse fantasi – og vi vil få se et land som kan konkurrere med hvem som helst. Det vil dessuten være mer uberørt natur og vakkert på overflaten enn om alt skal skytes i filler og asfalteres. Bygg kulturinstitusjoner som varer Ta modell av romerne og andre historiske utbyggere. La det undersjøiske oljeberget manifistere seg i ”landanlegg” som gjør landet bogodt, besøkelsesverdig og estetisk. Gjør landet uavhengig av gavmilde rike onkler (les Trond Mohn) for kultur og idrett. All ære til dem – men et styrtrikt land kan gjøre både mer og bedre arbeid enn noen samfunnsengasjerte kakser. Om hver kommune fikk et lokalt kultursenter statsfinasiert, ville ikke oljemilliardene blø stort. Ta i bruk sjuåringens tankefrihet og la ikke vår historiske sjanse gå fra oss. Legg til rette for den estetiske og kulturelle gullalderen i vår historie. La tusen spenstige tanker få rom i det politiske fabulatoriet! Gjør oss forskningsorienterte Vi hører stadig om forskningsbegrensninger og fattigmannstenkning innen det vi skal basere vår fremtid på – vår evne til å være ledende og konkurransedyktige. Hvis ikke vi skal bli kopister (og andre pister) i en verden som raser fremover, må vi fortest mulig sette oss i stand til å finne nøkler til nye næringer og ny viten. Grunnlaget for å skape forskning er nok allerede godt, men vi mangler offentlig visjon – og vilje. Ta i bruk sjuåringens fantasi – og spør hva vi skal leve av i dette landet om hundre år når oljealderen er slutt? La refleksjoner og drømmer ta ut fantasier om et mønsterbruk for nyskapning basert på dristige mål. Madrass full av penger Vi har lenge nok ligget i stabilt sideleie på en madrass full av penger. I veggsprekkene rundt oss er det stappfullt av tusenlapper. Tyvene herjer rundt oss og tar det de vil uten at vi kan forsvare formuen. Det høres ut som et velkjent bilde fra fortidens ungkarsholdninger. Gamlingen samler til etterkommerne og glemmer sine egne livsmuligheter. La sjuåringen sette pengene i arbeid. Han skal dessuten leve her om femti år. Jan Spurkeland |
