| Fotballen – et substitutt? Aldri har fotballen i Norge fått bredere spillerom og større oppmerksomhet. Vi suges inn mot en lærkulesport som har magiske krefter på mennesket. Arenaer bygges og utvides til hittil ukjente grenser. Flere og flere blir del av et emosjonelt hysteri der hjemmelag og bortelag forvandles til helter og demoner. Trafikkbildet i by og land er fullstendig dødt når ukens seriespill pågår. Det norske folket er kollektivt på kamp på arenaer og foran femtitommers skjermer. Dette er timene da det norske folket tar ut ukens kvote av udetonert frustrasjon og glede og lar urmennesket få fritt leide. Galskapens udekte behov tømmes utover i stuer og barer som om folket har fått et kollektivt akutt anfall av ustyrlige følelser. Det skrikes og bannes, det gråtes og jubles i et tordenvær av emosjonelt engasjement. Den som beholder roen til å observere uttrykkenes abnorme karakter kan undres. Hva er dette og hvordan kan det oppstå? Er dette ekte fotballinteresse – eller ligger behovene dypere i underbevisstheten?En fotballhistorie En bekjent fortalte meg nylig om sitt engasjement og uttrykk på favorittlagets stadion. Her tar hun ut alt hun har av følelsesregister. Hun skriker som et dyr i begeistring - og i frustrasjon og hun får kontakt med ukjente krefter i seg sjøl. En dag hun hadde hatt halvannen times galemathias utbrudd fra sin faste plass på stadion, reiste hun seg og oppdaget at sjefen satt på raden bak. Han måtte tro at jeg var fullstendig moden for psykiatrisk behandling. At jeg har et vulgært språk og en aggresjonsevne som ikke passer for mitt arbeid. Han hadde fått halvannentimes studium av et nytt bekjentskap - med et menneske han trodde han kjente. Snakk om å avsløre det usympatiske mennesket, avsluttet hun. Hennes tanker om videre karriere og tillit hadde nok fått en solid knekk. Nå er det ikke sikkert at sjefen syntes dette var usympatisk, det var nok heller et interessant, nytt og fargerikt bilde av en grå og dannet jobbmus. Et vesen sosialisert inn i en emosjonsfattig verden der uttrykkene reguleres av uskrevne trange lover. En klok sjef vil nok se en tydeligere person med et stort potensiale for engasjement og utfoldelse. Han vil se et kraftfullt og sterkt menneske der det før bare var en treig og traust sliter. Grunnleggende menneskelige behov Det interessante spørsmålet er om vi oppsøker fotballen kun fordi den appellerer til bevisstheten og interessen for sporten – eller om den er en soialt akseptert arena for emosjonell utfoldelse drevet fra underbevisstheten. Et udekket behov for å uttrykke grunnleggende menneskelige følelser hentet fra dypet i oss. Spillerommet for følelser utvides sammen med fotballens utbredelse. Vi finner utløp der mennesker kollektivt og under full nasjonal aktelse kan nyte galskapens ukontrollerte villskap. Som en nasjonal eller en lokal orgasme. Mentalhygiene Det er mental hygiene for oppdemmet og undertrykt glede og sinne. Det dekker emosjonsseksuelle uttrykksbehov, det dekker aggresjonsbehov, det dekker uaksepterte behov for hat og fiendskap og det dekker uaksepterte behov for misunnelse, forfølgelse og sjalusi. Vi får tilgang til lukkede emosjonelle områder i vårt følelsesliv gjennom fotballen. Slik sett er fotballen et substitutt for menneskets naturlige arena for uttrykk. Vi har flyttet følelsene inn på fotballstadion for å åpne for et sosialt akseptert felles uttrykk. Det hemningsløse skriket som uteblir på livets andre områder kompenseres på ”vanviddets arena”. Vi får tilgang til barnet i oss og kan begeistres og frustreres uten dempning. Vi settes fri fra hverdagens hemmende spilleregler. Vi gir oss sjøl en halvannentimes rus der intellektet frikobles og urmennesket overtar. Folkets emosjonelle luftegård Fotballen har funnet nøkkelen til folkets emosjonelle luftegård. Den vokser og berikes på vårt udekte behov for å tømme ut undertrykte følelser. Vi bygger stadig større arenaer og gir aktørene stadig mer lønn for å utløse følelser. Vi vil forføres til begeistring og nederlag. Vi vil unngå å måtte oppsøke psykolog og psykiater. Fotballen ser ut til å være vår tids største kilde til renselse av sinnets naturlige slagg. Alle andre kulturtilbud og sportsretninger må lide under fotballens suverene makt. Den får fortrinn i alle kanaler og i alle oppslag. Våre redaktører gir ubegrenset plass til detaljer i spillet. Vi leser om enkeltaktørers private livsførsel som om det berører våre liv. Hele uken forfølges spillere og trenere av nærgående journalister for å bygge opp til lørdagens spenningsutløsning. Hele landet drives ut i folkets emosjonelle luftegård av et samlet korps av villfarne mediafolk. Vi får medfølelse og motfølelse for stakkars ungdommer som kastes som bytte for våre føtter. Aktørene skrus opp og trykkes ned som marionetter i et stort teater. Flere og flere tiltrekkes av folkets emosjonelle luftegård. Er dette sunt for folkesjela? Skulle vi ha bygget flere og alternative luftegårder? Jan Spurkeland |
