| Distanse De fleste har ferien bak seg og er i gang med den lange høstøkta. Verdien av ferie kan være så mangt, men viktigst av alt er kanskje - distanse. Distanse til jobb, naboer, hus, plikter, slekt og venner. Ikke fordi dette representerer plager i hverdagen, men fordi avstand gir et nytt pusterom og nye perspektiver. Det umalte huset blir mindre viktig når du befinner deg midt i Paris. Du utvider perspektivet og ser stort på det. Da minker gjerne alle hindringene for å sette i gang – og straks du er tilbake synes du ikke det umalte huset er noe stort gjøremål. Du bare gjør det som om det var en bagatell. Avstand gir mental utkobling av en serie uoverkommelige barrierer. Din okkupasjon av hindringer dunster bort som dugg – og du ser alt i et større bilde.Kunsten å ta vare på distansen som ferien skaper, sier oss noe om livskunst. Det gjelder faktisk hele livet og i alle livets krav til engasjement. Vi trenger å skape oss avstand når nærsyntheten blir for okkuperende. Krevende livssituasjoner suger oss inn i total fokusering på bitte små livsområder – og vi mister grepet på oversikt og verdimangfold. Synsfeltet innsnevres til et umalt hus eller en dør som knirker. Da kan vi ende i hjelpeløshetens detaljlammelse. Det mest tragiske er mennesker som ikke klarer å ta fri fra sitt sjølpålagte pliktstress. De som styrer ferien sin innover mot mer av det hodet allerede er fylt av. Distanse er en viktig del av livskunstens metoder. Det handler om å sette seg på flyet, i bilen eller i båten allerede første fridag. Komme seg på geografisk avstand og la sutene vente hjemme. Blant annet for å se, reflektere og planlegge det som venter. Også for å glemme å ta inn et nytt indre landskap. På jobben handler det ofte om det samme. Det gjelder å skaffe seg distanse for å se klart, hente inn historien og se sammenhenger. Det vi holder på med nå er en bit av et større hele. Det jeg gjør bygger en katedral. Den ensomme mauren som drar på en kvist må stundom se hele maurtua for å beholde motet og motivasjonen. Apropos maur. En mann jeg kjenner brukte nesten hele ferien til maurkamp. Til slutt så han maur i hver tue og i hvert fotspor. Kampen mot mauren tok all hans energi (og mye tid og penger) og til slutt hadde han stresset opp og mobilisert halve familien i sitt hærtog mot den stakkars mauren. Han saumfor store utmarksområder i jakten på ulike maurarter og utfordret fienden under hver stein. En ting er sikkert: Mauren overlever og kommer tilbake når mannen ikke har mer krefter til å drive på. I mellomtiden mister han perspektivet på det meste. Vi kan ikke underslå maurplagene når de innvaderer hus og hage, men de må ikke få all oppmerksomhet. Bare ved å løfte blikket noen grader forsvinner maurene i en vakker vestlandsnatur. Mental distanse kan oppnås gjennom geografisk distanse slik vi ofte opplever på ferieturer. Nye syns – og hørselsinntrykk fjerner den indre støyen fra plikter og bekymringer. Vi vugges inn i fredens langsomme livsseilas. Mental distanse kan også oppnås ved å skifte verdigrunnlag og endre livskvalitet. I sommer møtte jeg en ung mann og hans familie i full blomstring – med god helse, god jobb, nytt hus, stor båt og hytte på fjellet. Fjorten dager etterpå var livet snudd på hodet. Han hadde fått en uhelbredelig sykdom med noen måneders livsperspektiv. Det meste som var viktig på forsommeren var plutselig nå uviktig. De materielle godene måtte avvikles og alt dreier seg om mennesker, relasjoner og helse. Fra å bruke tid på smøring og stell av to krevende og upålitelige båtmotorer, går nå hele dagen til å være sammen med dem han er mest glad i – livets virkelige verdier. Distanse til egen helseproblematikk blir den store øvelsen – noe jeg ser denne familien også er flinke til. Perspektiv på livsverdier og mental distanse til livets materielle trivialiteter kan oppnås uten slike sjokkopplevelser. Det reflekterende perspektiv på bruk av tid og krefter er innfallsporten til bedre valg. Hva er trivialiteter i livets store sammenheng og hva gir mental merverdi? Et fjernsynsprogram fra den vesle staten Bhutan i Asia sa nylig noe om andre verdier enn dem vi gjerne vektlegger i vår kultur. De måler ikke nasjonalproduktet i penger - men i lykke. De setter grenser for turisme i stedet for å invitere. De bygger hus for hverandre på dugnad og de dyrker det enkle liv i pakt med naturen. Vi trenger slike inntrykk – mellom annet for å se større perspektiver – og få distanse til vår kunstige, materielle og lettkjøpte hverdag. Ånd og dybde finnes ikke i helsides annonser på mobilabonnementer, vi må løfte blikket over aviskanten og se noe større. Jan Spurkeland |
