| Det smilende folket Jeg merker det allerede på flyet til Nord-Norge. Dette er et annet folkeslag. De smiler og hilser på meg og andre reisende. De møter blikket mitt uten blygsel eller mistanke og snart prater vi som gamle kjente. Vi som er totalt fremmede for hverandre. De har en vennlig nysgjerrighet som ikke støter meg. Og som motytelse forteller de mer enn gjerne om seg selv. De gir meg en følelse av å være inkludert i et større fellesskap. De åpner seg og inviterer meg inn. Snart kjenner jeg den hjemlige atmosfæren og kan kvittere med nesten samme åpenhet.Dette er relasjonskompetanse i praksis! De kan kunsten å åpne en menneskedør der få adgangsbegrensninger hindrer gjennomgang. Metoden bør studeres av oss som ikke bærer den samme kulturen. Hvordan kan det ha seg at jeg ved hvert besøk i dette nordriket, overraskes av ”det smilende folket”. På flyet, på flyplassen, på bussen og i resepsjonen oppnår dette folket å gjøre meg beundringsfull og glad. Metoden synes enkel: De spør - og de byr på vennlighet. Eller de slår en munter historie og gir meg en anledning til å le. De varmer opp omgivelsene ved enkelhet - i beste forstand av ordet. De tar seg sjøl lite høytidelig og formidler alminnelighet. Kan det være at de har bevart barnets enkle metoder for å knytte kontakt? De ler og prater med en åpenhet som overgår alle andre i dette landet. Bergensere er gode konkurrenter, men de ligger bak. Vi andre må finne oss i å være studenter. Åja, var det en nordlending som svarte da jeg testet denne teorien på han. Det finnes da endelig eksempler på sure nordlendinger. Jaja, kanskje det. Men de er ikke i dominans. Og de drukner i smilehullene mellom gledesprederne. For en tid siden kom jeg til Narvik for å ha seminar i ”humor og ledelse”. Der satt et panel av gledespredere og bare ventet på å fortelle historiene sine. Snakk om å komme i sinnstilstanden ”flyt”. Dagen gikk som en røyk. De formidlet praksis på min teori – så jeg kunne bare beklage at tiden var oppbrukt ved slutten av seminaret. De kom ikke for å høre teorier. De kom for å utveksle sine beste fortellinger, gi av sitt repertoar og høre om seminarlederen kunne noen historier. Om de noterte og samlet teoristoff? Tja. Noen kanskje. Men i hovedsak var det det levende ordet som preget dagen. Jeg ble minnet om det muntlige og fargerike i mellommenneskelig kommunikasjon. Og om det kjedelige og fargeløse i skriftlighet. Om det døde og nyanseløse i skriftuttrykket – målt mot stemmevariasjon, pauseintervallet, mimikken, håndbevegelser og tusen kroppsuttrykk som levendegjør vår muntlige fortellerkunst. Dette er fortellerfolket – storytellerne som vi etterspør i vår tid. De har fått det med morsmelken. Det runger gjennom gangene og i barene - så skarvene letter fra skjæret. Og de som ikke står fremst og forteller, står like bak og oppmuntrer. De er prestasjonshjelpere, stimulatorer og oppmuntrere. Viktige medhjelpere som holder nivået oppe og får denne urkraften til å flyte. Det smilende folket dyrker sin smilekunst – eller fliret som de sjøl sier. De trener der det finnes et treningsstudio. Og det finnes overalt. De kikker etter smileanledning i hvert ansikt de møter og venter på respons. Finnes det liv bak den vestlandsmasken, den østlandsfasaden, det sørlandsskallet eller det trøndertrynet? Kan det bo et menneske inni den tilknappede og sørgekledde figuren? Vi taler stundom om det psykologiske fenomenet ”feel good – do good”. Mye tyder på at våre nordnorske venner har oppdaget dette for generasjoner siden. Den som har det godt inni seg, vil automatisk gjøre mer godt omkring seg. Vårt indre liv stråler ut til omgivelsene. Vi blir velgjørere fordi vi behandler oss sjøl med smilende indremedisin. Jeg minnes en mann som brukte sine ensomme bondedager til å fortelle morsomme historier til seg sjøl. Han skrattelo langt ute på jordet – langt fra folk og kontakt med andre. Forestill deg at byfolk gikk rundt og skrattelo i gatene. De hadde blitt buret inne og mentalundersøkt. Vi søringer og andre grinebitere bør ikke feriere i syden. Vi trenger mer smilekunst enn sol. Lære kunsten å sette pris på et lyst sinn i stedet for å sette på oss mørke solbriller. Vi bør reise nordover og studere humor og smilekunst. Sette oss inn i kafèer og barer og suge til oss kunsten å leve. Leve på det indre planet – ikke brenne oss hudløse på en sydhavsstrand - og komme hjem som tørrfisk. Jan Spurkeland |
