| Forundringenes USA Nylig har vi opplevd en naturkatastrofe som rammet det mektige landet i vest. Landet som tar mål av seg til å hjelpe resten av verden med både fred, frihet – og naturkatastrofer. Katrina var bedre varslet enn noen naturkatastrofe noensinne.Vi utenfor - og alle dem som var utsatte - kunne følge orkanens bevegelser fra time til time på verdens mest avanserte overvåkingssystem. Omfanget av katastrofen ble analysert og beskrevet lenge før den inntraff. Alle involverte kunne beregne faremomentene ved å oppholde seg i, eller i nærheten av, New Orleans. Hundretusener av mennesker tok ikke varselet på alvor og ble værende innenfor katastrofeområdet. Hvordan kan det ha seg at så mange informerte mennesker kan gå inn i noe som minner om en mental tilstand av kollektiv benektning? Alabama, Missisippi og Luisiana ble hardt rammet og følgene synes ennå uoversiktigtlige. Vi undres mest over myndighetenes manglende innsikt i menneskelige og verdimessige tragedier. Det tar dager og uker før de bryr seg med større organisering av redninger av mennesker og ettersøking av savnede. Mediabildet gir oss inntrykk av at menneskene overlates til venner og det private initiativ. Det offentlige beredskapsapparatet synes å være både fraværende, hjelpeløst og uorganisert. Når endelig det tunge militære utstyret trilles inn i katastrofen er elendigheten total og menneskeskjebnene forlengst beseglet med håpløshet. Vi hører om savnedetall på titusen en dag og fire hundre neste dag. Hvordan kan et informasjonssamfunn plutselig ende i totalt informasjonskaos? Hvem registrerer og hvordan oppstår savnedetall? Med bildene fra tsunamibølgene friskt i minne og følgene av denne overraskelseskatastrofen, kan en undres over det meste som i dag skjer hos en stormakt. Idealet USA er i ferd med å blekne foran øynene på oss. Hvordan kan verdens mektigste økonomiske makt svikte sine egne under slike omstendigheter? Er dette konsekvensen av at alt i dette landet måles i penger? Et land der de rike klarer å sikre og forsikre seg, mens middelklassen og de fattige overlates til seg sjøl. Den offentlige omsorgen står ovenfor en kraftprøve de nærmeste månedene. Privatiseringen av helsevesen og sykehus vil naturlig nok føre til ansvarsfraskrivelse i slike situasjoner. Ingen kan tjene penger på fattige og konkursrammede ofre. Den offentlige empatien må omsettes til konkret bistand om de fattige fortsatt skal tro på sitt kjære USA. Vi som ofte har beundret dette foregangslandet må kanskje endre våre holdninger etter denne opplevelsen. Er dette et resultat av et verdisett som har gjennomsyret et moderne kapitalistisk system? Er dette syretesten på en kulturs evne til å ta felles ansvar? Kan vi kalle et samfunn for sivilisert når det overlater de fattigste i en katastrofe til seg sjøl? Er denne samfunnsmodellen forenlig med mellommenneskelige verdier og idealer? Vi beveger oss inn i en kulturutvikling der USA er en rollemodell. Vi opplever stadige krav om konkurranseutsetting, privatisering og nedbygging av offentlige oppgaver. Vi stevner på full fart inn i offentlig og kollektiv ansvarsfraskrivelse. Vi vil også i framtiden se bankkontoen til en person før vi gir vedkommende hjelp. Vi vil se betalingsevnen til foreldrene før vi slipper barna inn på våre private skoler. Vi vil organisere elitesamfunnet etter inntekt og økonomisk suksess. Vi er snart villige til å la profitthensyn stå øverst på verdinormene i alle samfunnets bærende grunnmurer. Er vi i ferd med å undergrave et verdisett som sikret oss likeverd og noen felles goder? Er vi i ferd med å forlate en kultur preget av samhold og dugnad til fordel for en kultur preget av egoisme og egeninteresser? Vi må kanskje snart etterlyse en statsetikk? En etikk for et velferdssamfunn som ivaretar alle menneskene – og ikke bare de vellykkede. Oljealderen er et friminutt og en mulighet til å tenke på en statsetikk. Hvordan vil vi håndtere en nasjonal katastrofe som trenger bistand fra samfunnet og alle innbyggernes barmhjertige samaritaner? Hvordan står det til med vårt samfunns beredskap og evne til å hjelpe de trengende? UD viste oss nettopp at de ikke maktet oppgaven med å hjelpe våre tsunamiofre. Denne testen på beredskap og organisert hjelp ligner på dagens hjelpeløshet i USA. Hvilke minimumsnormer for statsetikk må oppfylles for at vi i framtiden kan kalles et sivilisert samfunn? Vi er midt i et opphetet politisk spill om makt og verdiargumenter. Hvordan vil våre fremste politikere håndtere en statsetikk som gjør oss alle stolte av å være borgere av et norsk samfunn? Jan Spurkeland |
