En verden full av China Vi kan undre oss. Vi må bare beundre dem. Dette folkerike og kreative produksjonslandet. De som overtar mer og mer av produksjonen og i tillegg skaper de nye behov og produkter vi ikke ante vi ville trenge. Barn møter dem i leker og hjelpemidler lenge før de kan gå. De blir følgesvenner gjennom hele livet.Barnebarnet mitt på ti har nettopp vært på markedet i Tenerife for å tilfredsstille to behov: Et elektrisk leketøy som gjør at han kan spinne seg gjennom påskeferien i fjernstyrt bil. Et par keeperhansker han sårt trenger til neste hjemmekamp. Sammen kikker vi på nyanskaffelsene. Begge deler bærer det store produksjonslandets stempel. Vi vet det egentlig før vi sjekker innsiden av produktene. Dessuten, sier han, nesten alle tingene mine hjemme kommer også fra China. Deretter demonstrerer han et leketøy som spinner seg fram på to, fire eller seks hjul. Det kan stå på høykant som en kenguru og snu 180 graden ved å velte seg rundt eller bare dreie på bakhjulene. Et genialt teknisk stykke fjernstyrt framkomstmiddel. Jeg fantaserer om en fullskalastørrelse med de samme egenskapene. Noe for trange byer, trafikk-korker og parkeringsproblemer! Det hele kostet fem euro, forteller han. Batteriene til fjernstyringen kostet mer enn resten. De er ikke produserte i China. Ennå. For ikke lenge siden hadde jeg et kinesisk par på besøk i heimen. De var smålåtne og undrende til hvordan et norsk hjem så ut. Om de hadde sjekket rundt i vårt hus hadde de sikkert funnet tusen gjenstander med deres hjemmeadresse. De er allesteds nærværende – i en verden full av China. Vi har også et kinesisk familiemedlem som bor i Norge. Ikke å undres over at hun sjelden lar seg friste til å shoppe her. Hennes norske venninner synes kanskje hun er forsiktig, og stundom gniten, når hun avslår å gjøre innkjøp. Men dama vet nok meget godt hva de samme tingene koster i hjemlandet. Hele flyreisen hjem kan finansieres med innsparingen på noen plagg. Holdninger kan ikke endres brått over natten. Vår kinesiske venn har med seg sitt hjemlands nøkternhet og sin barndoms måtehold. Det tar gjerne en generasjon å endre holdninger. Og vi har etablert nye – og romsligere holdninger til bruk og kast. Det våre besteforeldre produserte sjøl eller utnyttet til siste slintre, gikk i glemmeboka i forrige generasjon. Vi mistet en hel kulturs kompetanse. Likevel øser vi på til vi drukner i ”made in China”. Dette gigantlandet ser ut til å ta mål av seg til å overta det meste av forbruksproduksjonen. Vi sitter igjen med skraphaugene av ”china-products”. Men hva vil skje når produksjon og velstandutvikling når nye høyder ? Når produsenten vil ha mer betalt? Når han i tillegg har erobret kompetansen og midlene til å kontrollere markedene? Om vår kjøpekraft avtar i takt med nedleggelse av norske produktområder? Når vår bevisstløse dans rundt gullkalven (les norske oljebrønner) tar slutt om femti år? Har vi perspektiv på utvikling og grep på framtidsplaner? Hvor langt inn i framtiden tenker våre politikere? Hvis svaret er fire år, må vi karakterisere det som uansvarlig ledelse. Hvis svaret er ti år, er det fremdeles høy grad av uansvarlighet. Hvis svaret er femti år, kan noen av oss, vi som har passert de femti, gi dem noe forståelse for perspektivet. Men våre barn og barnebarn av 2005-generasjonen kan ikke nøye seg med et femtiårs perspektiv på nasjonsledelse. De trenger en garanti for klok ledelse i et hundreårsperspektiv. I mellomtiden leker de – og tenker ikke over at det meste av gjenstandene de håndterer er importert fra verdens storprodusent. Den dagen de kjører alle sine biler og får alle sine dataprodukter fra den samme produsenten, må bevisstheten om skjevutvikling også ha nådd våre politikere. I mellomtiden kan vi voksne bare beundre Kina og de andre medprodusentene i Asia. De gjør sine ting med stor entusiasme og med imponerende resultater. De lar oss leve billig med en tung pengeveske mellom hendene – eller rettere - over hodet. Men vi kommer ikke videre i et passivt konsumjag. Barnebarnet mitt skal ikke leke seg gjennom livet med innretninger konstruert på andre siden av kloden. Han skal jobbe og skape verdier seksti år framover i tid. Han skal få barn og barnebarn med liv som strekker seg godt over hundre år inn i framtiden. Askeladden hadde uansvarlige foreldre. De smurte en liten nistepakke og sendte han ut i verden med en ryggsekk og en vandrestav. Det gikk godt den gangen – mest fordi han var kreativ og uredd. Og lykken var bedre enn forstanden. Han klarte seg i en verden da det ikke fantes ”made in China”. Jan Spurkeland |