| Når alt kommer til alt Et av våre største og eldste selskaper uttrykte en gang hvordan medarbeiderne skulle få lov til å oppleve verdiprioriteringer og lojalitet. Det ble følgende rangering: Først kommer fedrelandet, deretter kommer familien og først på tredjeplass kommer bedriften. Nesten uten unntak er det dette jeg opplever hos mennesker jeg møter. Familien kommer foran bedriften i lojalitetsregnskapet. Om fedrelandet kommer først er nok et spørsmål om opplevd trussel, slik det var rundt siste verdenskrig. Utsagnet ble trolig formet i en situasjon der uroen etter okkupasjonen fremdeles satt dypt i hjertene.Hver gang samtaler beveger seg inn på dypere veier, strømmer familiefølelser og våre emosjonelle tilknytninger opp til overflaten og fører til at rangering ikke trengs. Hver gang jeg spør hva som teller i den store sammenhengen, vet jeg kjernen i svaret på forhånd. Det er aldri bedriften, organisasjonen, lederen, kollegaene eller oppgavene. Det er alltid mennesker på hjemmebane eller i vennekrets som teller. Men det merkelige er at spørsmålet avdekker ofte noe som ikke er uttalt og kjent på jobben. Vi snakker ikke om våre viktigste emosjonelle tilhørigheter uten at dette fundamentale spørsmålet blir stilt. Jobben får lov til å være en nøytralitetssone, der venstrehjerner møtes til logiske og analyttiske prøvelser. En kan undres over at slike sterke privatfølelser skjules bak en fasade av jag, mas og intellektuell kappestrid. Kjenner folk hverandre uten å avdekke noe av hverandres lojalitets – og følelsestilstand? Ofte vet vi rikelig om hverandres fagkompetanse og kapasitet. Mange vil gjerne si at det rekker i jobbsammenheng. Men jeg vil hevde at kunnskapen er grunn om ikke flere sider er avdekket. Personlighetstester og all verdens psykologiske kartleggingsverktøyer kan være interessante tilnærminger til personkjennskap. Men syretesten på personkomposisjonen finnes bak noen grunnleggende og enkle spørsmål og svar. En gang kom jeg inn i et økonommiljø der de hadde samarbeidet i flere år. Noen hadde ti års samhandlingshistorie bak seg. Alt var basert på fagkjennskap til hverandre, nesten ingenting var basert på verdi- og lojalitetsinnsikt. Grunnen til at jeg var invitert var at de hadde utviklet harde konflikter som skadet prestasjonene og leveransene. Etter et par timer hadde vi avdekket fundamental og grunnleggende mangelfull kjennskap til hverandre som mennesker. De hadde jobbet på hver sin computerstyrte planet og ikke oppdaget hverandres verdiprioriteringer. Derfor hadde de opptrådt hensynsløst og kjempende i sammenhenger der det er bruk for mellommenneskelig klokskap og empati. De hadde for tynn basiskunnskap om sine kollegaer. Kunnskap om ”trykk-og temperaturbelastninger” i enkeltindividet er selve grunnlaget for krevende samhandling. Et sykt barn eller en nær livskrise vil sette stødige mennesker ut av balanse. En lang emosjonell slitasje vil uten unntak gjøre noe med enhver person. Det er alltid slik at det som teller mest er det som tåler minst uro. Nylig møtte jeg en person som kom tilbake på jobben etter et alvorlig sykefravær. Vedkommende hadde et nytt livsperspektiv der mange verdiprioriteringer tilsynelatende var snudd opp ned. Posisjon, penger og prestisje var byttet ut med vennskap, kjærlighet og ”flyt-opplevelser”. Personen virket nesten uinteressert i daglige konflikter og småsaker. Perspektivet var flyttet over til det viktigste av det viktige. Han var fremdeles svært jobbkompetent, men ikke slik at det tok all oppmerksomhet. Dessuten var han i stand til å omtale egne verdier med en ny trygghet. Kanskje kan vi si at personen hadde oppdaget sitt eget emosjonelle ståsted. I alle fall var vedkommendes eksponering et ærlig og troverdig medmenneske som ikke lenger brukte energi på å skjule det. Følelsesmessig modenhet er gjerne det vi liker å kalle denne tilstanden. På dette stadiet teller ikke ytre staffasje og trofèer. Livet har andre tyngdepunkt enn på albuenes ubarmhjertige scene. Hvorfor må det skje noe dramatisk mellom mennesker eller i enkeltindivid før ærligheten kommer til overflaten? Hvorfor må noen stille kjernespørsmål før sannheten avdekkes? Kan ikke jobbhverdagen også være en arena for å tydeliggjøre kjerneverdier? Uten å være sentimental og bløthjertet kan vi vel være ærlige om vårt emosjonelle ståsted. Slik at vi blir hele mennesker og troverdige i vår kommunikasjon med andre. Slik at vi blir tydelige og forutsigbare i samhandling. Det finnes interessante og kloke mennesker som havner i rennesteinen. Livets uærlighet og knallharde fasade kan knekke mennesker på vei til en karriere eller i kavet for å realisere egen lykke. Vi er alle lykkejegere. Noen gir opp på grunn av kampens ondskap og andres relasjonelle sabotasje. Lykken kan ikke designes. Den må bygges på et meningsfullt og emosjonelt engasjement. Denne behovstilfredsstillelsen må også finnes på jobben. Spørsmålet kan handle om varme- eller kuldeopplevelser. Men det er først og fremst et spørsmål om eget mot og trygghet til å formidle hvem du egentlig er. Hva du verdsetter – når alt kommer til alt. Jan Spurkeland |
